En del av Latin Reiser
En magisk reise

Historie

Innhold

  1. Forhistorie og kolonitiden
  2. Oppbyggingen av en nasjonalstat
  3. Innvandring og økonomiboom
  4. Peronisme
  5. Ustabilitet og diktatur
  6. Det demokratiske Argentina

Forhistorie og kolonitiden

Man antar at det nåværende Argentina ble befolket av indvandrere fra Nordamerika omkring 15.000 f.Kr. De nåværende fastboende stammene heter Querandíes og Tehuelches (Aonikenk og Gununaküna) i Pampasområdet, og var nomader frem til møtet med de spanke koloniherrene. De besatt ingen nevneverdige utviklede teknologier. Stammene i den nordvestlige delen av landet (f.eks. Diaguita) praktiserte derimot landbruk og husdyravl på et nivå tilsvarende den tidlige middelalderen i Europa, og var fremfor alt høyt utviklet på arkitekturområdet. I det 13. og 14. århundrede utvidet Inkariket seg kraftigt mod sør, og omfattet rundt år 1450 store deler av Argentina, fra det nordvestlige området og til den nordlige delen av den nåværende provinsen Mendoza.

Europeerne nådde for første gang regionen under Amerigo Vespuccis reise i 1502. Det nåværende Argentina ble i det 16. århundrede kolonisert av spanjolene fra to hold: Fra Peru og de nordvestlige delene av landet i besittelse, mens det fra annet hold kom spanjoler fra Atlanterhavet og grunnla avdelinger ved elven Río de la Plata, bl.a. Buenos Aires, hvor spanjolene i 1580 kunne etablere en varig tilstedeværelse. Dette etter at et første forsøk på grunnleggelse av en spansk bosettelse i 1536 mislyktes på grunn av stor motstand fra de innfødte på Pampasen. De sørlige områdene av det nåværende Argentina ble også gjort krav på av Spania, men forble utenfor det spanske herredømme i kolonitiden.

Administrativt var området som i dag er Argentina til å begynne med en del av Visekongedømmet Peru, som omfattet hele Søramerika med unntak av de portugisiske områder. I 1776 ble dette delt opp til Visekongedømmet Río de la Plata med hovedstaden Buenos Aires, og som utover Argentina også omfattet Paraguay, Uruguay og deler av Bolivia.

Oppbyggingen av en nasjonalstat

Med inspirasjon fra den franske revolusjon erklærte Argentina uavhengighet 25. mai 1810 i Buenos Aires, hvilket til å begynne med kun hadde en lokal virkning (Mairevolusjonen), men førte senere til en nasjonal uavhengighetskrig mot Spania. Uavhengigheten ble endelig oppnådd 9. juli 1816 i San Miguel de Tucumán. Paraguay var det første landet som brøt ut av De forente Provinser Rio de la Plata i 1811, og senere i 1825 Bolivia og i 1828 Uruguay.

Mellom 1816 og 1880 var Argentinas utvikling preget av diktaturer (under Buenos Aires-guvernøren Juan Manuel de Rosas) og borgerkriger. Provinsene var i stor grad autonome, og kun i perioden 1826–1827 var landet kortvarigt forent. I 1853 ble den moderne argentinske republikk grunnlagt, til å begynne med uten Buenos Aires-provinsen, og en føderalistisk grunnlov ble underskrevet i den første hovedstaden Paraná. I årene 1861 og 1862 tilsluttet Buenos Aires seg igjen etter en militærkonflikt, og det ble holdt nasjonale valg. Første president for det samlede Argentina ble Bartolomé Mitre. I hans regjeringsperiode utspilte Trippelalliansekrigen seg fra 1864 til 1870, hvor Argentina sammen med Brasil og Uruguay, motsatte seg ekspansjonen fra Paraguay, På denne tiden hadde Paraguay utviklet seg til å bli en av Søramerikas sterkeste militærmakter. Som resultat av krigen vant Argentina området der de nåværende provinsene Misiones, Formosa og Chaco ligger.

Innvandring og økonomiboom

historie1Julio A. Rocas regjeringstid ble betegnet som et “skinndemokrati” og et oligarki.

Årene fra 1880 til 1912 var kjennetegnet med massiv innvandring av italienere og spanjoler, som bosatte seg i byene og i såkalte “kolonier” på landet. Politisk betegnes denne tiden som et “skinndemokrati”, da regeringen under Julio Argentino Roca, samt de følgende regjeringer var oligarkisk innrettet, under stor inflytelse av de store landeiere. Størsteparten av befolkningen ble gjennom et nøye uttenkt valgsystem nektet deres politiske rett av regjeringspartiet Partido Autonomista Nacional, som hadde regjert uavbrutt fra 1874 til 1916. Innvandrerne hadde ingen stemmerett.

Fra 1893 opptstod en større grensekonflikt med Chile, etter at Bolivia hadde avstått en del av Puna de Atacama til Argentina – et område som hadde vært besatt av Chile siden Salpeterkrigen. Situasjonen utviklet seg til et våpenkappløp mellom Chile og Argentina. Den britiske kongen Edvard 7. meglet i 1902 i grensestriden. Patagonia og Ildlandet ble igjen oppdelt, og av landområdene fikk Chile 54.000 km² og Argentina 40.000 km²

I 1912 ble stemmerett for alle innført av lederen for den liberale fløyen av PAN, Roque Sáenz Peña. I kjølvannet av dette kom et maktskifte i 1916,da partiet Unión Cívica Radical fra den borgerlige protestbevegelse vant valget. Partiet regjerte frem til 1930, da et militærkupp gjeninnførte det konservative systemet. 30-tallet blir i dag oftest omtalt som década infame, det beryktede tiåret, hvor demokratiet kun eksisterede på papiret, og valgsvindel var dagligdags.

Peronisme

historie2Juan Domingo Perón ble en folkehelt for Argentinas arbeiderklasse.

I løpet av den første halvdel av 40-årene klarte den unge offiser Juan Domingo Perón å manøvrere seg frem til makten i Argentina. Ved general Pedro Ramírez’ kupp ble Perón satt i spissen for det relativt likegyldige arbeidsministeriet, og ble gjennom vidtrukne innrømmelser overfor fagforeningerne raskt en folkehelt for arbeiderklassen. I 1946 ble han valgt som president.

Argentina var offisielt nøytralt under 2. verdenskrig. Landet sympatiserte i starten med Tyskland og Italia, men støttet de allierte mot slutten av krigen. Under krigen tok Argentina imot mange flyktninger fra Europa og etter krigen søkte mange nazister og fascister tilflukt i Argentina. Blant de mest kjente nazistiske krigsforbryterne som flyktet til Argentina, var Adolf Eichmann, som 23. mai 1960 ble bortført av Mossad og brakt til Israel, hvor han ble idømt dødsstraff, Josef Mengele, som var en beryktet lege fra konsentrasjonsleiren Auschwitz, og Walter Rauff, som under andre verdenskrig var medansvarlig for arbeidet med mobile gasskamre, såkalte gassvogner, som ble brukt til å myrde fanger i konsentrasjonsleire.

Under Perón, som symaptiserte med de fascistiske grunntanker, søkte Argentina å avverge kommunismen gjennom flere innrømmelser overfor arbeiderne. Fra hans første regjeringstid ble industrialiseringen av landet, som var begynt etter den verdensomspennende økonomiske krisen i 1930, forsterket og det ble tvunget gjennom en importsubstitusjonspolitikk. I 1955 ble han avsatt ved et kupp, og flyktet i eksil. Peróns tanker har senere gitt navn til ideologien peronisme.

Ustabilitet og diktatur

historie3Eva Perón

Argentina opplevde i den følgende tiden vekselsvis økonomisk suksess og krise. Inntil 1983 var det en periode med ustabilitet, hvor landet hadde flere forskjellige sivile og militær-regjeringer. Arturo Frondizis (1958–62) og Arturo Umberto Illias (1963–1966), som var demokratisk valgte regjeringer, ble veltet av det Perón-fiendtlige militæret. I perioden 1966 til 1973 var landet styrt som et høyrekonservativt militærdiktatur under Juan Carlos Onganía og hans etterfølgere. Diktaturet ble opphevet i 1973 etter sterke protester fra befolkningen. Landet ble kortvarig et demokrati igjen, hvorpå den stadig mer populære Perón fikk tillatelse til å vende tilbake til landet, og ikke lenge etter gjenvant han makten.

Peróns andre presidentperiode fra oktober 1973 til sin død 1. juli 1974 brakte kun en ubetydelig pusterom i Argentinas politiske og økonomiske forhold. Etter hans død ble hans tredje kone, Isabel Perón (kalt “Isabelita”), som han hadde utnevnt til visepresident, innsatt som president. For den tidligere nattklubbdanserinnen, ble dette vervet i største laget, og hun tjente i stor grad som marionett for høyreorienterte peronister som José López Rega, som allerede under Perón hadde innsatt en paramilitær gruppe som torturerte og myrdet motstandere av regimet. Dessuten ble de økonomiske problemene styrket, og landet ble rammet av en sterk inflasjon. Kriminelle grupperinger (Guerilleros) utnyttet kaoset til å begå forbrytelser i egen interesse.

I 1976 kom et nytt kupp, som førte til et nytt militærdiktatur under ledelse av Jorge Rafael Videla. Diktaturet, som offisiellt fikk navnet Proceso de Reorganización Nacional (“den nasjonale reorganiseringsprossess”), ble ledet av en tremanns-junta, som forsøkte å løse situasjonen ved hjelp av statsterror i årene mellom 1976 og 1978. Hendelsene ble senere kjent som “den skitne krigen”. I løpet av årene forsvant anslagsvis 30.000 motstandere av regimet, og de ble sammen med andre forsvunnede, betegnet “Desaparecidos”.

For å få slutt på suverenitets-stridighetene om øyene på Amerikas sørlige spiss, opprettet Argentina og Chile i 1971 et internasjonalt tribunal, som skulle bestemme en endelig fortolkning av grenseavtalen fra 1881. Voldgiften i Beaglekonflikten ble fastslått i 1977, og gikk på at alle øyer sør for Isla Grande de Tierra del Fuego skulle tilhøre Chile. I 1978 erklærte Argentina voldgiften ugyldig, og forberette seg på å innta øyene militært ved Operacion Soberania, men dette ble unngått takket være inngripen fra den daværende pave. Først i 1984 annerkjente Argentina offisielt beslutningen etter diverse endringer, og vennskaps- og frihetstraktaten ble underskrevet.

Det demokratiske Argentina

historie4

Raúl Alfonsín

Cristina og Néstor Kirchner

historie5I april 1982, under en ny juntaleder Leopoldo Galtieri, ble det utløst krig mot Storbritannia, den velkjente Falklandskrigen. Konflikten begynte etter at Argentina invaderte Falklandsøyene, som ifølge Argentinas grunnlov tilhørte Argentinas landområde, men som likevel ble administrert av Storbritannia. Invasjonen utført av argentinske soldater ble besvart av Storbritannia med et vellykket motangrep til lands, til vanns og i luften. Argentina kapitulerte 14. juni samme år.

I 1983 ble demokratiet gjeninnført. Den første demokratiske president i perioden var Raúl Alfonsín (UCR), men han gikk av før tiden i 1989 som følge av en finanskrise. Partido Justicialista kom dermed igjen til makten, denne gang med Carlos Menem i spissen.

Menems neoliberale finanspolitikk og 1 til 1 bindingen av den argentinske pesoen til amerikansk dollar under hans første regjeringsperiode var blant de tiltak som stabiliserte landet. I hans andre regjeringsperiode ble de negative sidene ved hans finanspolitikk mer synlige. Mellom 1998 og 2002 falt landet på nytt inn i en stor finanskrise, hvor kjøpekraften gikk ned 20%. I 1999 ble Menems regjering avløst av en sentrum-venstre-koallisjon med presidentkandidaten Fernando de la Rúa. De la Rúa klarte ikke forbedre den finansielle situasjon, som hans forgjenger hadde etterlatt. Presidentens mangel på handlekraft, stridigheter internt i koallisjonen samt en sterk utenomparlamentarisk opposisjon gjennom fagforeningene, svekket i stigende grad De la Rua. Etter omfattende uro og plyndringer måtte president Fernando de la Rua trekke seg i slutten av 2001. Landet var i dyp økonomisk krise og så godt som konkurs, og veldig mange argentinere mistet alt de hadde på bankkonto.

I tiden etter den økonomiske totalkollapsen tilstråtte flere midlertidige peronistiske presidenter, men i 2003 ble Nestor Kirchner som tilhørte den sosialdemokratiske fløyen av Partido Justicialista, valgt til ny president etter et meget kaotisk valgforløp. Til tross for hans beskjedne valgresultat ble Kirchner veldig populær blant befolkningen i hans regjeringsperiode. Hovedgrunnen til dette var at lyktes i å overvinne krisen og forbedre landets økonomiske situasjon. Økonomien fikk en kraftig vekst. I 2003 rapporterte Argentina om en vekst i bruttonasjonalprodukt på hele 8,7 % mot -10,9% i 2002. Kirchner fikk også kritikk, spesielt for hans autoritære lederstil, og til dels også på grunn av hans samarbeid med Piquetero-bevegelsen, som ble tolket som populisme.

Ved valget til det argentinske senatet og til det argentinske representantkammer i oktober 2005 gikk Néstor Kirchners tilhengere frem med 40% av stemmerne. Ved valget til senatorposten for den viktige provins Buenos Aires vant Kirchners kone Cristina Fernández de Kirchner mot den tidligere president Eduardo Duhaldes kone Hilda González de Duhalde, som også tilhørte det peronistiske Partido Justicialista. Presidenten var dermed ytterligere styrket, og kunne støtte seg til et bredt flertall i begge kamre.

Ved president- og parlamentsvalget 28. oktober 2007 vant de regjerende peronistene, Frente para la Victoria, en overveldende seier. Cristina Fernández de Kirchner sikret seg i første valgrunde 45,3% av stemmene og unngikk dermed å måtte ut i andre valgrunde. Hun tiltrådte presidentembedet 10. desember 2007. Kirchnerismen ble også styrket i parlamentet.

Besøk Latin Reiser sine hjemmesider for gruppereiser og skreddersydde reiser til hele Latin-Amerika!Besøk latinreiser.no her
+