En del av Latin Reiser
En magisk reise

Politikk

Den argentinske grunnloven stammer fra 1853 og ble sist revidert i 1994. Den skiller mellom utøvende, lovgivende og dømmende makt, både på nasjonalt- og på provinsnivå. Det er direktevalg på president og visepresident hvert fjerde år. Begge kan holde disse posisjonene i to påfølgende perioder. Dersom de vil stille til valg for tredje gang, må de stå over minst en presidentperiode. Grunnloven gir presidenten omfattende makt siden han både er statsleder og regjeringssjef, og han peker blant annet selv ut sine ministre.

Presidenten har også mulighet til å utstede nye lover på egen hånd dersom dette er nødvendig, i tillegg har han omfattende vetorett. Argentinas parlament heter Congreso Nacional og er delt i to kammer. Dette er senatet (Senado) med 72 plasser og Cámara de Diputadosmed 257 plasser. Etter 2001 har senatorene blitt valgt direkte fra hver provins, hvor hver provins har tre senatorer hver. Disse sitter alle i 6 år, hvor en tredjedel skiftes ut ved valg hvert andre år. Medlemmene av Cámara de Diputados velges ved direktevalg hvert fjerde år via et system med proporsjonal representasjon.

Den argentinske politikken har vært preget av sterk polarisering, ustabilitet og mange statskupp og militærdiktaturer. I starten av landets uavhengighet var det inget reellt demokrati, men de store gårdeierne som i realiteten styrte. Landet var svært rikt på ressurser og på mange måter et «promised land» for immigranter. Men det var likevel store sosiale forskjeller.

Innhold

1 Peron

2 Militærjuntaer

3 Carlos Menem

4 Kirchner

Peron

I første halvdel av 1900-tallet begynte venstresiden i argentinsk politikk å gjøre seg gjeldende, og spesielt under Juan Domingo Peron begynte arbeiderbevegelsene å styrkes, og Peron ble raskt en veldig populær president. Kanskje enda mer populær var hans kone, «Evita», som har fått status som et nasjonalsymbol. Perons tanker skapte en helt ny æra i argentinsk politikk, og hans tilghenger kalles Peronister, og representerer en veldig stor politisk blokk med mange fløyer i Argentina i dag.

Militærjuntaer

Etter Perons tid gikk Argentina inn i en periode med store økonomiske svingninger og politisk ustabilitet, og flere stadskupp med ulike militærjuntaer ved makten. Den sterke polariseringen mellom arbeidere og landherrer var noen av årsakene til de stadige maktskiftene. Det foregikk også en utbredt politisk forfølgelse av motstandere under flere av militærdiktaturene.

Carlos Menem

Først på begynnelsen av 1980-tallet fikk Argentina gjeninnført demokratiet, og det var spesielt presidente Carlos Menem som fikk sitte en lang periode. Han innførte mange økonomiske reformer og førte en neoliberal politikk med storstilte privatiseringsprossesser i nært samarbeid med verdensbanken og IMF. Dette førte til en klar bedring i levestandard for mange argentinere og bedre kjøpekraft, og Argentina opplevde en økonomisk vekst. Han ble en populær president, men metodene for å holde levestandarden oppe var å binde den argentinske dollaren til den amerikanske (1usd = 1peso), og dette førte til en skjult inflasjon og mange levde langt over evne.

Utenlandsgjelden økte enormt, og det var bare et spørsmål om når boblen måtte sprekke. På slutten av 90-tallet var Argentina igjen i den dyp økonomisk bølgedal, og Fernando de la Rua overtok makten. Krisen var nå så stor at Argentina var i fare for å gå konkurs. Banker stengte, folk fikk ikke ut sparepengene sine, og det ble massive protester og plyndringer i gatene i Buenos Aires. De la Rua ble nødt til å trekke seg, og det ble holdt nyvalg.

Kirchner

Etter noen midlertidige presidenter kom Nestor Kirchner til makten i 2003, han tilhørte den sosialdemokratiske fløyen av peronistene. Han innførte mange reformer, industrien og produskjonen tok seg opp. Trenden var snudd og negativ vekst de siste årene ble omvendt til en stor generell økonomisk vekst i hele landet. Kirchner ble svært populær i sin presidentperiode, men uttrykket at han ikke ønsket å stille ved neste valg. Dermed stilte hans kone Cristina Fernandez de Kirchner til valg ved neste presidentvalg i 2007, og vant med klar margin. Argnentinerne visste at det de stemte på var en fortsettelse av Krichners politikk. Cristina fulgte sin manns politikk og Argentina fortsatte den høye økonomiske veksten, samtidig som det ble innført flere sosiale reformer, blant annet subsidier til arbeisløse og de fattigste i samfunnet. Arbeiderne fikk også flere rettigheter, og arbeidsløsheten gikk drastisk ned i begge presidentperioder. Men både Cristina og Nestor Kirchner har blitt kraftig kritisert for å være autoritære og ikke respektere fullt ut demokratiet. Det blir også hevdet at tallene for inflasjon er trikset og at de er mye høyere enn det som offisielt presenteres, hvilket igjen betyr en voldsom prisstigning uten at lønninger stiger i samme grad. Dessuten har de også blitt kritisert for å knytte nære bånd til Hugo Chavez, og den radikale venstre fløy på kontinentet. I et forsøk på å beskytte nasjonal industri og å innføre den argentinske peso som eneste gyldige valuta, har Cristina i det siste innført svært tunge tollbarrierer for import, tung skattlegging av utenlandstransaksjoner, og gjort det umulig å kjøpe amerikanske dollar i banker. Disse grepene har vært svært upopulære og ført til et enormt svartebørsmarked for dollar, lavere kjøpekraft, mangel på importvarer, full stopp i boligmarkedet og investeringer generelt og kapitalflukt til Chile, Brasil og Uruguay. Mange spør seg i dag om når neste krakk kommer.

Besøk Latin Reiser sine hjemmesider for gruppereiser og skreddersydde reiser til hele Latin-Amerika!Besøk latinreiser.no her
+